Østfoldforskning, SIFO og Nofima Mat går i spann med den berørte industrien og dagligvarekjedene med sikte på å redusere matavfallet her til lands. Med prosjektet, som har fått betegnelsen ”Reduksjon av Matavfall i Verdikjeden”, tar partene sikte på å belyse hvor mye mat som havner i søplebøtta og å treffe tiltak for å bekjempe problemet.

Ja nettopp: Det er et problem at gigantiske 25 prosent av all produsert mat blir kastet i Norge. Og derfor er det bare å ønske partene lykke til.

Det er mye å ta tak i på den lange veien fra landbruket eller fiskeriene fram til forbrukeren. I en presseinformasjon peker forsker Oddvin Sørheim i Nofima Mat på at problemet ikke bare har et etisk, men også et miljømessig aspekt. – Det dreier seg også om utslipp av klimagasser i forbindelse med produksjon og transport av tonnevis med varer, som aldri blir spist, minner han om.

Svinnet i den bearbeidende industrien er et annet aspekt, selv om prosjektpartene på forhånd karakteriserer dette som ”ikke særlig høyt”. - Allikevel er det her de sterkeste tiltakene må settes inn, følger Sørheim opp.

Det har han sikkert rett i, og her vil det uten tvil være nødvendig å sette søkelyset på emballasjen.

Emballasjens rolle

Det ene er nå pakningsstørrelsen: Mye av maten i butikken kommer i porsjoner, som er uhensiktsmessige for store deler av befolkningen. I det norske samfunnet går antallet i husholdningen stadig ned – kjernefamilien på fire er ikke lenger karakteristisk, blir vi minnet om til kjedsommelighet. Mange lever alene eller til to – altså bør sortimentet i butikken anpasses dette forholdet bedre enn tilfellet er i dag.

Dessuten vil forlenget holdbarhetstid stå sentralt i bildet hvis vi skal klare å redusere det uhorvelige sløseriet. Dette igjen krever mer avanserte emballasjeløsninger med effektive gassbarrierer, det vil si mer kompliserte materialer, les laminater. Disse igjen er ikke bare heldige sett gjennom miljøbriller, og slik er det lett å havne i en vrien sirkel.

Så vel reduserte pakningsstørrelser som tettere materialer og mer effektive åpne-/lukkemekanismer er uavvendelig kostnadsdrivende, og forbrukerorganisasjonene vil sikkert protestere mot høyere priser.

Egne holdninger!

Men skal vi komme noen vei som monner, må vi etter min mening se på egne holdninger i første rekke.

Er vi blitt for kresne, rett og slett? Kaster vi en banan bare fordi skallet har fått noen flekker? Brødskalker vi ikke gidder å tygge? En middagsrest som kunne brukes til noe annet?

Personlig ville jeg se på løpende (men gode!) holdningskampanjer som et bedre verktøy.

Seniorredaktør Ragnvald Johansen

Klikk her for å bestille abonnement på Matindustrien